Ikke hjelp meg fordi du synes synd på meg!

Kategorier:

4. mai 2012

av

På besøk sør i India
I rommet er det over 100 kvinner og noen menn. Jeg er der som en del av en internasjonal CARE-delegasjon for å bli bedre kjent med CARE sitt arbeid i sør-India. I landsbyen vi nå er, har CARE hjulpet til med å etablere en rekke kvinnegrupper. Nå pågår et informasjonsmøte der CARE, sammen med en lokal partner, informerer om viktigheten av å ha forsikring hvis noen i familien ble utsatt for en ulykke. Det å gi fattige familier tilgang til bank- og forsikringstjenester er viktig fordi det hjelper familier til å tenke langsiktig, selv når de daglige utfordringene er svært store og krever nesten alle ressurser. CARE har derfor fremforhandlet en god helseforsikring på vegne av flere hundre tusen fattige familier.

Møte med enken
På scenen blir det brukt drama og stemningen er god. Mot slutten av programmet blir vi, de internasjonale gjestene, bedt om å komme fram og overlevere banksjekker. Foran meg står kvinnen Vadivazhagi på 27 år med sønnen Tarun på 18 mnd. Hun er nettopp blitt enke. Hennes mann døde av hjertestopp. Den månedlige enkepensjonen på 100 kr er altfor lite. Fordi familien er livsforsikret, får hun nå i tillegg utbetalt 1000 kr som et engangsbeløp. Dette kan hjelpe henne til å kjøpe fire geiter. Selv om dette er lite sammenlignet med de utfordringene hun nå har, kan det kanskje gi henne noe ekstra inntekt i den vanskelige perioden hun har fremfor seg.  Jeg blir bedt om å gi henne sjekken, og får samtidig mulighet til å få en kort prat med henne.

Samtalen blir en svært sterk opplevelse. “Når jeg ser at mine barn er triste så føler jeg mange ganger at vi alle kommer til å dø.” forteller hun, mens tårene presser på.

Ikke hjelp meg fordi du synes synd på meg!
I møtet med sorgen og fortvilelsen opplever jeg en viljesterk kvinne som innser at hun trenger hjelp til å oppdra sine to barn, men som samtidig er opptatt av at samfunnet skal se at hun tar ansvar for sin familie liv og fremtid. “Jeg vil ikke at folk skal hjelpe meg bare fordi de synes synd på meg”, forteller hun. “Men hvis samfunnet anerkjenner at jeg kan oppdra mine egne barn, så aksepterer jeg hjelp.”

Se intervju med Vadivazhagi hos YouTube

Les hvordan du kan støtte CARE sitt arbeid for kvinner over hele verden.

http://www.care.no/Stott-CARE/Stott-CARE/

 

 

 

 

Tagger: , , ,

Skriv kommentar

Hva kan skapes ut av sand?

Kategorier:

3. april 2012

av

Under mitt opphold i Niger for noen uker siden, skrev jeg hver dag ned opplevelser fra landet som nå igjen er rammet av en matkrise. Her er noen av mine tanker:

I en landsby utenfor Konni sitter jeg i møte med landsbylederen. Han er blid og imøtekommende. Stemningen starter med smil og gode blikk. Etter hvert blir noen av mennene mer og mer høyrøstede. Deres bekymring er: Hvor lenge kan de klare seg på det kornlageret de har igjen? Alle de yngre mennene har reist fra landsbyen for å finne arbeid. Menn som ikke har reist fra landsbyen på 20 år, har nå reist. Det er bare kvinner, barn og eldre menn som er igjen.

Innbyggerne i Nigers landsbyer er bekymret for hva som vil skje etter at de går tomme for mat i sommer.

Innbyggerne i Nigers landsbyer er bekymret for hva som vil skje etter at de går tomme for mat i sommer.

Det er ikke første gangen de utfordres av natur og klima. Tørke og matmangel har lært menneskene i denne landsbyen å ta til takke med ett enkelt måltid med couscous pr dag. De klager ikke. Men de er anspente, og kjenner at uvissheten gnager. Kornlageret er tomt. Siste sesong ga bare 7 % av vanlig avling. De er blitt lovet hjelp, men den har ikke kommet ennå. Couscous-grøten vannes nå ut til suppe for at maten skal drøye litt lenger.

 Muligheter

Overgangen fra den tørre sandjorda til grønne enger med løk, gulrøtter, kål og andre grønnsaker, gir et bilde av mulighetene. Vi besøker flere landsbyer hvor de har bygget brønner og enkle vanningsanlegg, med store grønne kjøkkenhager. Grønnsakene selges, og inntektene brukes på korn, som blir stadig dyrere. Det gjør folk i stand til å møte krisen på en helt annen måte.

I landsbyene der de har brønner og vanningsanlegg, finnes grønne flekker med grønnsakshager, til tross for tørken.

I landsbyene der de har brønner og vanningsanlegg, finnes grønne flekker med grønnsakshager, til tross for tørken.

Landsbylederen forteller at “alle ungene her er på skolen”, men jeg ser gjennom døråpningen at gutter løper rundt og leker. Når møtet er ferdig, og vi kommer ut i solsteken, kommer en gruppe med 11-12 jenter i 8-12 årsalderen med store vannbøtter på hodene sine. Er ikke dette urettferdig? tenker jeg, men samtidig må jeg beundre at jentene klarer å bære 10-20 liter vann på hodet, med en eller begge armer fri! Sterke jenter!

Skal befolkningen i et land som Niger komme over i en bærekraftig utvikling, både økonomisk og miljømessig, må både jentenes og guttenes styrke få blomstre. Det er fristende å komme med løsninger for hvordan dette bør skje, men ydmyk tenker jeg at all den erfaringen man har fått gjennom arbeidet med kvinner i spare- og lånegrupper i dette landet. Jenter og kvinner må få være med selv å definere hvordan deres liv og hverdag kan bli bedre.  CARE og andre kan bidra til å kanalisere deres krefter inn i sporet av bærekraftige løsninger.  

Dobbelt utfordring

Etter fem dager med feltbesøk, er hovedinntrykket at dette er et land hvor store deler av befolkningen ikke kjenner ikke et annet liv enn å måtte “ta det som det kommer”.  Før jeg reiste fra Oslo, hadde jeg fått vite at folk her tidligere levde av mer variert kosthold. Det er blitt stadig vanskeligere over mange år. I tillegg til naturgitte utfordringer, har Niger verdens høyeste fødselsrate, med 7 barn pr fertil kvinne, og en av verdens raskest voksende befolkninger. Det vil si at mødre har en dobbel utfordring med å brødfø seg og sin familie.

Jeg ble imponert over hvor sterke jentene er, når de klarer å bære opptil 20 liter vann på hodet, ofte uten å bruke hendene.

Jeg ble imponert over hvor sterke jentene er, når de klarer å bære opptil 20 liter vann på hodet, ofte uten å bruke hendene.

Tagger: , , , , , , , , , , , , ,

Skriv kommentar

Hvordan blir færre fattige?

Kategorier:

26. mars 2012

av

For første gang siden man begynte å gjøre anslag, går antallet fattige ned i Afrika, melder The Economist. Det store spørsmålet hvorfor.

Lenge har man kunnet si at «tross alt går det i riktig retning”: Antallet og andelen fattige i verden har gått jevnt ned siden 1981. Denne nedgangen har i stor grad skyldes den økonomiske veksten i Kina, som har bragt 660 millioner mennesker over fattigdomsgrensen. I resten av verden har ikke tendensen vært den samme.

Av verdens om lag 1,3 milliarder fattige mennesker (de som har mindre å leve av enn det man kunne kjøpe for 1,25 dollar i USA i 2005), bor 1,1 milliard utenfor Kina. Dette antallet endret seg ubetydelig mellom 1981 og 2008. I Afrika steg antallet fattige hvert år fra 1981 til 2008, til sammen nesten en fordobling fra 205 millioner til 395 millioner.

Men i 2008 snudde utviklingen også på verdens fattigste kontinent, ifølge Verdensbankens nyeste tall. Da sank antallet fattige med 12 millioner, eller med fem prosentpoeng, ned til 47 prosent. For første gang er nå under halvparten av Afrikas befolkning fattige.

Vekst og bistand

Hva skyldes denne nedgangen? Spørsmålet er viktig fordi det kan gi svar på hva kan man gjøre for å videreføre og forsterke den positive utviklingen. Skyldes det utelukkende økonomisk vekst, eller er det resultat av tiltak for bedre fordeling? Hvilken rolle spiller bistand? For min egen del har jeg ingen tvil om at betydningen av økonomisk vekst, men jeg tror ikke det gir svaret på hvilken rolle bistand bør spille.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan bistand best bekjemper fattigdom, deler ekspertene seg i to hovedgrupper: På den ene siden er de som mener økonomisk vekst i seg selv er tilstrekkelig, og at bistanden derfor i større grad bør rettes mot tiltak som fremmer vekst. På den andre siden er de som mener at bistanden først og fremst må gå til tiltak spesielt rettet mot de fattigste.

CAREs bistand retter seg først og fremst mot de fattige. Dette er fordi den styres etter en rettighetsbasert tankegang. Verdens fattigste mennesker har nøyaktig de samme rettighetene som verdens rikeste. CARE søker på en mest mulig effektiv måte å sikre at flest mulig av menneskene vi arbeider med, får oppfylt sine grunnleggende rettigheter.

For det andre har det så langt vært en veldig beskjeden «trickle down«-effekt den økonomiske veksten i Afrika. Det store flertallet fattige merker lite til den. Veksten har ført til en enda mer ekstrem ulikhet mellom fattige og rike i land som Angola, Namibia og Mosambik. I Nigeria ser vi til og med at fattigdommen øker til tross for kraftig økonomisk vekst.

For en bistand og utviklingspolitikk med mål om å hjelpe de fattigste, betyr dette at tiltak for økonomisk vekst ikke er nok, men må skje sammen med tiltak særlig rettet mot de fattigste. Økonomisk vekst er viktig for langsiktig utvikling, men det løser ikke alle problemer – i hvert fall ikke i løpet av en overskuelig tidshorisont.

Fattigdomsgrensen

 Et interessant apropos til denne debatten er hvorvidt Verdensbankens fattigdomsgrense, som i dag brukes over hele verden, har vært til gagn eller skade for den globale kampen mot fattigdom. Flere økonomer mener at fokuset på fattigdomsgrensen har tatt oppmerksomheten bort fra betydningen av økonomisk vekst og ført til en opphopning av mennesker med inntekt like over en vilkårlig grense. Selv med en inntekt på litt over én eller 1,25 dollar om dagen, er man fattig. Selv om FNs tusenårsmål om halvering av global fattigdom vil bli nådd, betyr ikke det at så mange millioner mennesker har fått materielt lette liv.  

For CAREs del var det særlig interessant å lese innvendingen fra Professor Jonathan Morduch ved New York University i denne saken fra BBC. Morduch mener fattigdomsgrensen har nøret opp under et syn på de fattigste som passive hjelpeløse ofre. I likhet med CARE, vet han at dette ikke stemmer. For dem som lever på mindre enn én dollar om dagen, er det avgjørende å planlegge økoniomien på en best mulig måte. De lever ikke fra hånd til munn, men tenker på fremtiden. Suksessen til CARE spare- og lånegrupper viser hvor stort behovet for og betydningen er av enkle finansielle tjenester for å gjøre slik planlegging lettere.

Tagger: , , , , , , ,

Skriv kommentar

Kan en erklæring forhindre voldtekt?

Kategorier:

13. mars 2012

av

På tampen av 2011 undertegnet statsledere i Great Lakes-regionen i Afrika en historisk erklæring mot seksualisert og kjønnsbasert vold. Statsledere fra 11 land (Angola, Burundi, Den sentralafrikanske republikk, Kongo, DR Kongo, Kenya, Uganda, Rwanda, Sudan, Tanzania og Zambia) deltok på den årlige International Conference on the Great Lakes Region for å diskutere hvordan de skal håndtere den høye forekomsten av kjønnsbasert vold i denne regionen. Noen av tiltakene de ble enige om er nødvendig støtte og hjelp til de overlevende, straffeforfølging av overgripere og kampanjer om null-toleranse mot voldtekt og annen kjønnsbasert vold.

Den såkalte Kampala-erklæringen betyr mye for kvinner i land som Burundi, Rwanda, Kongo og Uganda, hvor millioner blir voldtatt hvert år.  I flere tiår har disse landene opplevd borgerkrig, etniske konflikter og folkemord som har drevet innbyggerne på flukt og forårsaket enorme menneskelige lidelser. Et av de viktigste kjennetegnene på konfliktene har vært den omfattende bruken av voldtekt.  Bare i den Demokratiske Republikken Kongo skal 1,8 millioner kvinner ha blitt voldtatt, i følge en studie fra American Journal of Public Health.

Mange jenter i DR Kongo har store psykiske og fysiske problemer etter å ha blitt utsatt for voldtekt. (Foto: Angelique Awa/CARE)

Kjønnsbasert vold er grove brudd på menneskerettighetene, likevel straffes det sjelden og de som rammes får sjelden oppreisning. Til tross for internasjonale konvensjoner og formelle nasjonale lover, forekommer fremdeles diskriminering og kjønnsbasert vold i stor skala. Ofte unnskyldes det med kulturelle og religiøse tradisjoner. I tillegg blir vold mot kvinner tradisjonelt sett på som et privat anliggende. Riktignok er kjønnsbasert vold mest vanlig i samfunn hvor sosiale normer tillater kjønnsdiskriminering, og der vold mot kvinner anses som normalt, men en svak sikkerhets- og justissektor og et ofte fraværende helsetilbud er også viktige faktorer.

Kampala-erklæringen føyer seg inn i rekken av erklæringer og konvensjoner signert av landene i Great Lakes regionen (CEDAW, FNs Sikkerhetsråds resolusjoner 1325 og 1820, Goma-erklæringen etc.) for å fremme likestilling og bekjempe kjønnsbasert vold. Da blir det ekstra viktig at sivilt samfunn tar rollen som vaktbikkje for å påse at forpliktelsene faktisk følges opp av myndighetene. I tillegg er det viktig å skape solide nettverk for å sikre en sterk felles innsats og lobby mot politiske beslutningstakere.

En tegneserie forteller om rettighetsbruddene mange kvinner i regionen blir utsatt for. (Foto: UNFPA/Angelique Awa)

I oppløpet til toppmøtet i Kampala jobbet sivile organisasjoner målrettet med å påvirke beslutningstakerne.  Særlig viktig var de modige innspillene fra overlevende av seksualisert og kjønnsbasert vold. En uvurderlig innsats fra engasjerte kvinner og menn resulterte i at hele 80 prosent av anbefalingene fra sivilt samfunn ble tatt med i den endelige erklæringen.

Kampala- erklæringen er en milepæl og et prakteksempel på hvordan sivilt samfunn direkte kan påvirke beslutninger på nasjonalt og regionalt nivå. Når det er sagt, vet vi at lover og konvensjoner alene ikke kan løse problematikken. Politisk vilje, endring av folks holdninger og en helhetlig og helhjertet innsats er nødvendig for å utvikle og iverksette effektive tiltak som kan forebygge og stanse kjønnsbasert vold.

I Burundi, Rwanda, Uganda og DR Kongo jobber CARE, gjennom lokale aktivister, for å endre folks holdninger til kjønnsdiskriminering og bruk av vold. Vi bidrar til at overlevende har tilgang til medisinsk, psykososial, juridisk og økonomisk støtte. I tillegg arbeider vi internasjonalt, nasjonalt og lokalt for å få iverksatt lover og andre nødvendige tiltak som gir kvinner en effektiv beskyttelse mot vold. Målet er å forebygge kjønnsbasert vold, sikre etterforsking og straff av overgrep, og at ofrene får rehabilitering og kompensasjon.

Med Kampala-erklæringen har vi et enda sterkere kort i ermet for å ansvarliggjøre statslederne i Great Lakes regionen.

Tagger: , , , , , , ,

Skriv kommentar

8. mars og høye barn

Kategorier:

8. mars 2012

av

I 2006 etablerte CARE et prosjekt i Bangladesh hvor 200.000 familier fikk hjelp mot underernæring. Stor var overraskelsen da man etter hvert så at reduksjonen av underernæring blant barna som deltok i dette prosjektet, var dobbelt så stor som det slike programmer vanligvis har.

Hvorfor? Hva var det som gjorde at nettopp dette prosjektet fungerte så mye bedre enn andre og tilsvarende prosjekter?

Etter å ha sett nærmere på tiltakene, ble de igjen overrasket. Det var slett ikke matvarehjelpen i seg selv som ga de gode resultatene. Det var likestilling. En stor del av dette prosjektet handlet også om å styrke rettighetene til barnas mødre. Nettopp dette ga helt nye resultater.

Matutdeling og økt kunnskap gir en god effekt. Legg til likestilling og bevisstgjøring om kvinners rettigheter og du får markant bedre resultater.

For oss er ikke dette overraskende. Vi vet at kvinners rettigheter er nøkkelen til mer og bedre utvikling for alle. Det er en god investering å jobbe med kvinner, fordi kvinner skaper forandring. Vi klarer ikke å bekjempe fattigdom hvis halve befolkningen holdes utenfor.

Innsatsen for kvinners rettigheter er noe av det viktigste arbeidet som gjøres i verden i dag. Det handler mest grunnleggende om at alle mennesker har like rettigheter, men det er også viktig for å skape utvikling. Det er et arbeid som kommer alle til gode, ikke bare kvinnene. 

Vi feirer den internasjonale kvinnedagen med et bilag i Aftenposten i dag. Har du ikke fått den på døra i dag tidlig, anbefaler vi at du kjøper den. Her kan du lese mer om hvordan likestilling er en verdi i seg selv, men også en god vekstpolitikk.

Gratulerer med dagen!

Tagger: , , , , , , ,

Skriv kommentar

- Haster med å hjelpe syklonofrene

Kategorier:

17. februar 2012

av

Av John Uniack Davis, CAREs landdirektør på Madagaskar

De siste to dagene har CARE flydd i helikopter over de områdene som ble rammet av syklonen Giovanna, for å kartlegge skadeomfanget.

Stormen traff land tirsdag 14.februar på østkysten av øya og brakte med seg sterk vind og mye regn. CAREs ansatte hadde forberedt seg på stormen, ettersom vi kunne følge med på at den kom nærmere og nærmere. Heldigvis mistet Giovanna noe av farten da den traff land og den var ikke så sterk som tidligere antatt. Likevel gjorde den store ødeleggelser i mange distrikter. Spesielt to distrikter, med til sammen 400.000 innbyggere, ble hardt rammet.

Også i hovedstaden Antananarivo merket vi stormen, noe som er uvanlig for uvær som treffer kysten. Jeg og resten av CAREs ansatte måtte holde oss hjemme tirsdag morgen. Vinden var ekstremt sterk og rev ned svære reklameplakater og løse gjenstander ble kastet rundt. Jeg er glad for at alle kollegene mine kom helskinnet gjennom uværet. Her i ‘Tana, som vi kaller hovedstaden, var folk ikke like godt forberedt på stormen og ganske mye ble ødelagt.

Vårt team er nå ferdig med  kartleggingen av ødeleggelsene og forteller at de hardest rammede er distriktene Brickaville og Vatomandry, på østkysten av Madagaskar. I kommunen Andevoranto, der syklonen Giovanna traff land, er 80 prosent av husene ødelagt. I Brickaville er 70 prosent ødelagt og i Vatomandry mellom 40 og 50 prosent. Langs kysten er det en strekning på nærmere 10 mil som har blitt særdeles hardt rammet. Folk her mangler husly, vann og mat – vi må få ut nødhjelp til dem så fort som mulig.

Husene i disse fattige områdene er ofte laget av palmeblader og bambus, så det er lett for en sterk vind å blåse dem overende. Mange familier har opplevd slike stormer før, og de reparerer husene sine rimelig raskt. Men spesielt eldre og familier som ledes av kvinner trenger hjelp av oss nå. Vi deler ut bygningsmaterialer og verktøy så de kan få konstruert husly så fort som mulig.

Så langt er 16 personer døde, men jeg regner med at det tallet vil stige. Mange områder er fremdeles isolert etter stormen og har ikke fått hjelp.

CAREs ansatte gjør alt vi kan for å få ut forsyninger til de som trenger det. Noen avsidesliggende landsbyer har spesielt behov for husly og vårt team har allerede levert plast og presenninger med helikopter for å hjelpe dem midlertidig. Men en mer langsiktig gjenoppbygging er nødvendig for å få folk tilbake på fote. En av våre nødhjelpskoordinatorer har åpnet et nødhjelpskontor i Brickaville og ansatte med erfaring fra tidligere nødhjelpssituasjoner har begynt arbeidet med å dele ut husly og mat, og åpne ødelagte transportruter.

Takket være midler fra CAREs nødhjelpsgruppe i Geneve har vi raskt kunne gi grunnleggende hjelp til de som er hardest rammet. Det vil være behov for flere ressurser i ukene som kommer, for å utvide det kortsiktige nødhjelpsarbeidet og den lengre gjenoppbyggingen.

I enkelte områder er over 80 prosent av husene ødelagt av syklonen Giovanna. (Foto: CARE)

I enkelte områder er over 80 prosent av husene ødelagt av syklonen Giovanna. (Foto: CARE)

Dette innlegget har ingen tagger

Skriv kommentar

Et skritt fram, ti skritt tilbake: ny familielov skaper uro i Mali

Kategorier:

10. februar 2012

av

Etter mange år med positiv utvikling, er den nye familieloven i Mali et alvolig tilbakeslag for menneskerettigheter og demokrati.

Siden 1991 har Mali gått en demokratisk sti som har banet vei for en bedre økonomisk utvikling  i landet. I 1999 ble det gjennomført lokale valg på kommunalt og regionalt nivå, som munnet ut i en desentralisering av myndighet fra sentrale styresmakter i Bamako til folkevalgte organer i kommuner og regioner. I teorien ble makten ført tilbake til folket. I kjølvannet av desentraliseringen øynet mange observatører håp for bedre ivaretagelse av interesser til sårbare grupper i befolkningen, som kvinner, unge mødre, barn og sesongarbeidere. Selv om fattigdom fortsatt rammer ulikt på tvers av befolkningsgrupper i Mali, er mitt inntrykk fra flere besøk i landet at den valgte kursen for økonomisk utvikling og sosial rettferdighet har gitt resultater - selv om mye gjenstår når det gjelder bedre helsetjenester, utdanning, likestilling mellom kjønn og tilgang til produksjonsmidler.

Det meste gikk i riktig retning frem til den nye familieloven ble vedtatt i år. Den var resultatet av en lang politisk prosess, som begynte med et initiativ for bedre å sikre kvinners rettigheter.

Banebrytende Familielov i 2009

Nasjonalforsamlingen i Mali vedtok 3. august 2009 en personvern- og familielov som av mange observatører ble ansett som banebrytende i forsøket på å tilpasse den nasjonale lovgivning til internasjonale avtaler landet har ratifisert, såsom FNs kvinne Konvensjon mot diskriminering (CEDAW), Den Afrikanske Charter for menneskerettigheter/kvinners rettigheter og FNs Barnekonvensjon. Loven, ble det hevdet blant forstå-seg-på-ere, var progressiv på mange måter: den skulle bidra til å bekjempe tidlig ekteskap ved å fastsette aldersgrensen til 18 både for jenter og gutter; den ga klare føringer for beskyttelse av barn- og kvinners rettigheter; ekteskap skulle forbli sekulært; kvinner skulle ha sine ord med på laget når viktige beslutninger skulle tas i husholdningen. Disse er viktige mål CARE Mali jobber aktivt med å nå gjennom sitt «Women Empowerment»-program. Det var ikke rart at loven skapte stor entusiasme i sivilsamfunnet i Mali. Endelig skulle man få til endringer på institusjonelt nivå for å bedre kvinner og barns rettigheter i Mali. Men dette var før imamer gjennom «Haut Conseil Islamique» (Det høye islamiske råd) mobiliserte bredt for å stikke kjepper i hjulene.

Protester fra Det høye islamske råd

Like etter loven ble vedtatt av Nasjonalforsamlingen, mobiliserte Det høye islamiske råd bredt. 22. august 2009 samlet de tusenvis av mennesker på Bamako stadium for å protestere. Dette skapte uro og politiske spenninger, som førte til at president Amadou Toumani Touré måtte tilbakekalle loven, for så å sende den til ny høring i nasjonalforsamlingen. Det høye islamiske råd representerer den konservative delen av befolkningen, som kjemper for en familielovgivning tuftet på tradisjoner og Sharia. Selv om 95 % av befolkningen i Mali er muslimer, har landet et sekulært og demokratisk regime. Hvis Det høye islamiske råd får det som de vil, vil kvinner, barn og religiøse minoriteter få det vanskeligere i Mali. Likevel lyktes de med å kneble de progressive kreftene i statsapparatet. 2. desember 2011 vedtok nasjonalforsamlingen enstemmig en ny familielov i tråd med de krav som var fremmet av Det høye islamske råd, altså en fullstendig endret versjon av loven fra 2009.

Et tilbakeslag

Dette er et kraftig tilbakeslag i arbeidet med å fremme kvinners rettigheter i Mali. Det hersker stor enighet blant bistandsarbeidere og legfolk i Mali om at kvinners stilling i samfunnet kan bedres hvis man tar tak i kulturelle forhold som bunner i patriarkalske tradisjoner. For å oppnå det, må det i tillegg til hodningsskapende arbeid, skapes progressive lover som gir kvinner i Mali mulighet til å forsvare sine rettigheter. Nettopp det var hensikten med familieloven fra 2009, men den er alså tilbakekalt.

På minst syv områder er den reviderte familieloven et tilbakeslag:

i) Loven fra 2009 var for beskyttelse av kvinner og barn mens den reviderte sikter til beskyttelse av personer og familie. ii) når det gjelder medisinsk behandling, tilsa loven fra 2009 at en ikke kunne invardere den enkeltes personlige integritet uten hans/hennes bifall, mens den reviderte versjonen understreker at inngrep som bunner i religion eller tradisjon er unntak. iii) Ekteskapet som institusjon har hittil vært sekulært i Mali, men med den reviderte Familieloven sidestilles det religiøse vielse med borgelig vielse. iv) Aldersgrensen for ekteskap er satt til 16 for kvinner og 18 for menn i den reviderte versjonen av loven. i motsetning til tidligere lovforslag som var 18 for både kvinner og menn. v) Ifølge den reviderte versjonen, er mannen familiens øverste autoritet i motsetning til tidligere lovforslag som skulle likestille kvinner og menn. vi) barn født utenfor ekteskap mister arveretten i følge den reviderte loven. vii) Arveretten vil bli bestemt ut i fra religøs rett og tradisjon i den reviderte loven.

Det gir grunn til bekymring når man ser alle de hindringer som den revidererte familieloven legger for kvinners rettigheter og selvråderett.

Men i det ganske land mobiliseres det nå progressive krefter mot denne utviklingen. Gudskjelov for det. CARE Mali samarbeider med kvinneorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner og andre lokale aktører for å styrke talmannsarbeidet for å fremme kvinners rettigheter i de maliske samfunnet. Mange aktører har allerede sendt brev til presidenten for å uttrykke sin misnøye og minne styresmaktene om de internasjonale forpilktelsene de bør rette seg etter. Det nærmer seg presidentvalg i juni, så det kan være noen politiske grunner for myndighetenes håndtering av denne saken. Vi følger med utviklingen, og jeg vil komme tibalke med ytterligere blogginnlegg om denne saken.

 

 

Tagger: , , , , , , , ,

Skriv kommentar

Hva statistikk kan fortelle oss

Kategorier:

9. februar 2012

av

Hvordan ville verden sett ut om vi reduserte verdens befolkning til én landsby på bare 100 personer? Det kan du finne ut ved å se denne videoen fra The Miniature Earth Project:

The Miniature Earth Project

I 1809 var gjennomsnittlig levealder i alle verdens land på under 40 år og gjennomsnittlig inntekt per person på under 3000 dollar årlig. Verden har gjennomgått store forandringer siden 1809 og spesielt de siste 60 årene. Den svenske professoren innen internasjonal helse, Hans Rosling, har i videoen “200 years that changed the world” visualisert utviklingen av levealder og inntekt. Se den fascinerende fremstillingen av hvilke land som har lyktes og hvilke som har blitt hengende etter:

200 years that changed the world

Dette innlegget har ingen tagger

Skriv kommentar

Skikkelig bra damer

Kategorier:

3. februar 2012

av

Har du planer om å se en film eller to i helga?  Glem Angelina Jolie, Nicole Kidman og Meryl Streep – historiene om de skikkelig bra damene finner du i disse filmene.

 

En favoritt blant folk her på CARE-kontoret er Pray the devil back to hell, en film fra det vestafrikanske landet Liberia. Den prisbelønte dokumentaren viser hvordan det var kvinnene som fikk stanset borgerkrigen i landet. Med fjorårets fredsprisvinner Laymah Gbowee i spissen, samlet de seg utenfor presidentpalasset og krevde en slutt på den blodige krigen. Demonstrasjonene deres endte med at diktator Charles Taylor flyktet i eksil og Ellen Johnson Sirleaf ble valgt til ny president, historiens første kvinnelige statsoverhode i Afrika. Dette er et glitrende eksempel på hva kvinner kan få til når de står sammen og hvor stor innflytelse grasrotaktivismen kan ha på den nasjonale politikken. En film i riktig CARE-ånd!

Vinnerne av Nobels Fredspris 2011: Tawakkol Karman (t.v.), Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee.

Ørkenblomsten er en nydelig og forferdelig film, basert på selvbiografien til den somaliske jenta Waris Dirie. Som 13-åring flykter hun fra familien, som ville gifte henne bort mot hennes vilje. Hun kommer seg til hovedstaden Mogadishu og videre til England der hun blir oppdaget og får jobb som modell. Filmen handler om Waris’ møter med en kultur og et kvinnesyn som er totalt annerledes enn det hun er vant til. Filmen tar opp alvorlige temaer, som tvangsgifte, barneekteskap og omskjæring. Gjennom filmen blir Waris bevisst på grusomheten med omskjæring, noe det aldri er blitt satt spørsmålstegn ved i landsbyen hun kommer fra. Som hun sier: Only a cut woman is a respectable woman. Prosessen hun gjennomgår etter å ha oppdaget at dette ikke er gjengs praksis i resten av verden, gir oss et lite innblikk i en situasjon som mange jenter opplever i møte med den vestlige kulturen.

(Foto: The Match Factory/Star Media)

Nora er en kortfilm, basert på livet til danseren Nora Chipaumire fra Zimbabwe. I filmen drar hun tilbake til landskapet hun vokste opp i og ser tilbake på minner fra barndommen. Det er en dansefilm, og Noras minner blir illustrert av lokale dansere i alle aldre, fra elever i barneskolen til eldgamle bestemødre.

Detektivserien om Precious Ramotswe og hennes venner i Damenes Detektivbyrå (The Number 1 Ladies’ Detective Agency) er et utmerket alternativ til fredagskrimen på NRK. Serien er basert på bøkene av Alexander McCall Smith som ble en rekordsuksess over hele verden. Ma Ramotswe løser sjarmerende krimgåter i bydelen der hun bor, og serien er en blanding av morsomme dialoger, fantastiske naturbilder og en avslappet livsfilosofi som sikkert flere kunne ha godt av å ta i bruk litt oftere.

Precious Ramotswe (t.v.) med den lett nevrotiske sekretæren Grace.

Til slutt, et sprang over til Midtøsten. I den libanesiske filmen Where do we go now? blir vi kjent med en liten landsby der kristne og muslimer bor side om side. Til slutt trues det lille lokalmiljøet av total splittelse, men da forenes kvinnene på begge sider og gjør alt i sin makt for å unngå konflikt. Når sønnen til en av kvinnene blir drept, later moren som han ligger hjemme med kusma, mens de andre kvinnene planlegger hvordan de skal hindre at drapet fører til mer blodsutgytelser. Filmen er morsom og underholdende, men med et alvorlig underliggende tema. Etniske og religiøse konflikter er dagligdags, både i Libanon og mange andre land. Her får vi imidlertid kvinnenes syn på hva som må til for å komme uenighetene til livs; ikke vold og uenighet, men kløkt, samhold og en god porsjon humor.

Har du sett noen gode alternativer til Hollywoods blockbustere i det siste? Gi oss gjerne et tips eller to. God helg og god fornøyelse!

Dette innlegget har ingen tagger

Skriv kommentar

Krisespiral fører til økt fattigdom

Kategorier:

1. februar 2012

av

Av Mandefro Mekete, nødhjelpskoordinator for CARE i Etiopia

 Jeg husker godt de dagene tidlig i juli 2011 da verden først fikk opp øynene for matkrisen på Afrikas horn. Da hadde over 4,5 millioner mennesker i Etiopia behov for mathjelp. Flere millioner var tvunget til å drikke skittent vann og risikerte dermed å bli smittet av farlige sykdommer.

 Jeg husker juli 2011 fordi det da hadde gått nesten ett år siden jeg sendte ut et tørkevarsel for regionen til partnerorganisasjonene våre. Siden jeg selv er etiopier, og vokste opp i et tørkeutsatt område nordøst i landet, visste jeg godt hva konsekvensene av den spådde tørken kunne bli.

Kronisk usikker tilgang på mat er vanlig på landsbygda i Etiopia, selv når det ikke er uvanlig vær eller økonomiske sjokk. Mange faktorer bidrar til dette, deriblant jordsmonnsforverring, begrenset tilgang til grunnleggende sosiale tjenester, befolkningsvekst og en nesten fullstendig avhengighet av subsistensjordbruk basert på regnvann.

Det store flertallet av den etiopiske befolkningen lever av småskalajordbruk. Jevn nedbør er avgjørende for landets økonomi, folks levebrød og deres tilgang på mat. De fleste områdene har hvert år to regnsesonger og én eller to tørkeperioder. Den vanskeligste perioden kalles “den magre sesongen”. Da er matlagrene små og de nye avlingene ennå ikke er klare til å høstes. Matprisene er da høye, mens prisen på husdyr går ned.

Folk tar forskjellige midler i bruk for å klare seg gjennom den magre sesongen. De spiser færre måltider, de kjøper billigere og mindre næringsrik mat og selger eiendeler. Når de har solgt nøkkelressursene sine, tar det lang tid å bygge opp igjen en kapital. De fanges i en ond fattigdomssirkel og blir mer sårbare over tid.

Da tørken rammet Etiopia i 2011, var det ikke bare det som skjedde det året, som gjorde at folk manglet mat. Det var også den kumulative effekten av tidligere tørkeperioder, oversvømmelser og økonomiske sjokk. Dette forstår man raskt hvis man snakker med dem som rammes. Når man spør hvordan tørken påvirket dem, begynner de å snakke om hendelser som skjedde flere år tilbake, og som til slutt drev dem utfor stupet i fjor.

Historien om en mann i West Hararghe sist november er for meg særlig slående. Den 35 år gamle jordbrukeren Ashenafi er far til åtte. Han forklarte meg hvordan han i løpet av flere år hadde solgt alle sine produksjonsmidler for å klare seg gjennom de magre sesongene. Hver sesong sank familien litt dypere ned i fattigdom.

 I 2005 var Ashenafi i stand til å forsørge familien på en verdig måte. Alle barna gikk på skole. Han eide et hus med bølgeblikktak, han hadde tre okser, én ku, tre sauer, tre geiter og 30 høner. Under tørken i 2006 var han tvunget til å selge én av oksene og de tre sauene. Året etter måtte han selge enda en okse og alle tre geitene for å ha penger til mat. Den siste oksen solgte han i 2008, sammen med alle hønene. Og i 2009 måtte han selge kua, som hadde sørget for at familien hadde melk. Hver gang Ashenafi solgte dyr, gjorde han det på midt i den magre sesongen, hvilket betød at han måtte selge til redusert pris.

Blogginnlegget fortsetter under bildet.

Etiopieren Ashenafi måtte selge alle eiendeler for å overleve tørken i 2011. Nå har familien ingenting igjen. FOTO: CARE

Etiopieren Ashenafi måtte selge alle eiendeler for å overleve tørken i 2011. Nå har familien ingenting igjen. FOTO: CARE

Da tørken rammet i 2011, hadde han ingenting annet å selge enn huset. Familien lever i dag i en jordhytte, og de mottar mathjelp, først fra myndighetene, og deretter fra CARE.

Min egen historie er svært lik Ashenafis. Vi var også jordbrukere. Under den alvorlige tørken i 1984 mistet familien min all vår kapital. Vi måtte selge kuene, plogeoksen, hestene og geitene for å overleve. Det året og de påfølgende årene fikk vi hjelp fra internasjonale organisasjoner. Familien min deltok i “cash-for-work”-prosjekter. Vi fikk kontantbetaling for å drive med jord- og vannkonservering. Etter hver fikk vi også støtte til å kjøpe en ny plogokse, slik at vi kunne å starte opp igjen med jordbruk.

To år senere fikk faren min jobb som vakt for et statlig treplantingsprosjekt. Dermed ble vi mindre sårbare. Vi fortsatte med jordbruk, men en dårlig avling ble ikke da så ødeleggende som tidligere. 

Familien var i stand til gradvis å bygge opp igjen kapitalen med okser, sauer, geiter, kuer, esler og hester. Det var en lang prosess, men til slutt kunne både jeg og alle søsknene mine fullføre høyere utdanning og få gode jobber. I dag klarer vi oss i gjennom sjokk som tørke, og vi kan støtte andre familiemedlemmer og venner.

Ashenafis familie kan følge et lignende spor som oss, om de tidsnok får den rette typen hjelp. Hvis de får støtte til å kjøpe såkorn og små husdyr, vil det hjelpe familien hans til raskt å gjenoppstarte jordbruksaktivitetene. Rehabilitering og utvikling av vannsystemer vil sikre at familien har lett tilgang på vann, noe som er viktig for deres helse. Siden kvinnene bærer den største byrden med å hente vann, vil det også frigjøre tid for hans kone og døtre, som de kan bruke på skolegang og produktivt arbeid.

Andre initiativer, som spare- og lånegrupper, vil hjelpe familien å akkumulere sparing, forbedre økonomistyringen og øke tilgangen deres til kreditt. Slike prosjekter, som tar sikte på å øke likestillingen mellom menn og kvinner, vil også hjelpe Ashenafis kone til å ta en mer aktiv del i lokalsamfunnet og bidra til å øke husholdningens inntekt.

Vi vet nå hvordan vi kan støtte folk for at de skal bli mer motstandsdyktige mot gjentatte kriser, og dermed unngå den onde fattigdomssirkelen. Det mangler ikke på ideer, men det er avgjørende at folk umiddelbart får hjelp til å komme seg på beina igjen etter årets katastrofe. Ashenafi og familien kan bare klare det om vi hjelper dem nå, og fortsetter å støtte dem på lengre sikt. På den måten kan de også lykkes slik som min familie gjorde. De kan klare seg selv.

Tagger: , , , , , , ,

Skriv kommentar

Eldre innlegg «