Rapport fra rettighetskamp i FN

Kategorier:

8. mars 2013

av

Tusenvis av politikere, diplomater og menneskerettighetsaktivister er samlet i to uker i New York på FNs kvinnekommisjon. Tema er vold mot kvinner og jenter. Mens møtet pågår, kommer tusenvis av jenter og kvinner til å bli utsatt for vold, voldtekt og andre brudd på deres rettigheter. Én av tre kvinner kommer til å oppleve vold, voldtekt eller andre overgrep i løpet av livet. For kvinner i alderen 16-44 er det større fare for å bli utsatt for grove overgrep enn kreft, malaria eller trafikkulykker. Disse grusomme tallene bør påkalle umiddelbar politisk respons – skulle man tro. Men nei, forhandlingene trues stadig av stater som vil ha svakere lover og rettighetsvern på dette området.

I dag vil det likevel bli en lang pause fra forhandlingene, slik at vi som deltar skal få tid til å feire 8. mars. Men noen har ikke tid til å feire. Kolleger fra India, Egypt, og Kongo er utålmodige. De kom ikke hit til New York for å høre endeløse festtaler. De har ikke tid. De vil ha endring, sterke lover og tøffe politikere nå. De vil heller bruke 8. mars til å demonstrere – og aller helst komme et langt skritt videre i forhandlingene.

8. mars er viktig også i Norge. Vi har ikke likelønn, altfor mange unge jenter utsettes for seksuelle overgrep og diskusjonen om tidsklemma domineres av krav og forventninger til mødre, ikke fedre. Men vi må prise oss lykkelige for at vi stort sett kan ytre oss fritt i det offentlige rom og at vi som regel kan finne en politiker til å tale vår sak, uansett hvilken politisk avskygning vi har. Slik er det ikke for våre søstre i mange andre land. Jeg blir ydmyk av å møte disse utrolig tøffe damene, som slåss kamper vi ikke kan forestille oss. La oss støtte dem og la oss hedre dem i dag. Takk til Rashmi, Madiha, Angy, Aisha og alle de andre heltene jeg har møtt her i New York. Dere bærer kampen mot vold på deres skuldre, på vegne av så uendelig mange jenter og kvinner.

Følg Lisa Sivertsen på twitter: @LisaSivertsen

Tagger: , , , , , , , , ,

Skriv kommentar

Myanmars president på besøk

Kategorier:

26. februar 2013

av

Denne uken er Myanmars president, Thein Sein, i Norge. Et at de viktigste temaene for møtene er muligheter for økte norske investeringer. Norge løftet i fjor sanksjonene mot det tidligere militærregimet og norske bedrifter oppfordres til å satse i landet. Myanmar trenger utenlandske investeringer og støtte til å bygge opp landet. Norsk næringsliv har mye å bidra med, men det må gjøres på en sosialt ansvarlig måte.

I verste fall kan utenlandske investeringer føre til økt utnytting av kvinner i Myanmar. Norske bedrifter som etablerer seg i landet, må derfor gjøre det de kan for å gi kvinner og menn like muligheter. Kvinner i Myanmar blir sett på som annenrangs arbeidere, de har lavere lønninger enn menn og mer ustabile jobber. Norske bedrifter må ha nulltoleranse mot seksuell trakassering og vold mot kvinner. De må også bidra til grunnleggende velferdsgoder som rettigheter knyttet til svangerskapspermisjon og jobbsikkerhet under graviditet.

I Myanmar opprettes det nå såkalte spesialiserte økonomiske soner, som kan være en god kilde til arbeid for kvinner. Men disse sonene fører med seg mange utfordringer knyttet til diskriminering i ansettelser, lønn og velferdsgoder. Menn får gjerne jobbene som er direkte knyttet til industrien, mens kvinnene ender opp i servicestillinger som matlaging, vasking og arbeid på karaokebarer. Mange jenter og kvinner blir også ofre for menneskehandel og tvinges til å jobbe på massasjeinstitutt, gamblingsteder og bordeller. Dette må norske bedrifter være bevisste på når de går inn i landet.

Myanmar er nå inne i en kritisk overgangsfase. Hvis det legges til rette for gode og trygge arbeidsforhold for kvinner, slik at de kan delta i arbeidslivet på lik linje med menn, vil det gagne både kvinner og menn. Hvis kvinner ikke involveres i den forventede økonomiske veksten, risikerer vi tvert imot økte forskjeller og økt fattigdom.

Tagger: , , , ,

Skriv kommentar

Mali: – Ikke glem dem som har lidd mest

Kategorier:

6. februar 2013

av

CAREs landdirektør i Mali, Claudine Mensah Awute, beskriver den humanitære krisen i det vestafrikanske landet. 

For om lag et år siden begynte verden å se med bekymring på det stadig økende antallet mennesker som ble rammet av matkrisen i Sahel. På det verste var 18 millioner mennesker uten nok mat. Ting ble enda verre i Mali, som gikk fra å være et av områdets mest stabile og fredelige land, til å bli rammet av økende vold og konflikt, spesielt i nord. Tusener av familier har søkt tilflukt i midlertidige leirer i naboland som Niger og Mauritania, mens andre har funnet støtte og husly hos venner og familie lenger sør i Mali.

De siste ukene har Mali vært overskriftene i mange land, etter at regjeringsstyrker, sammen med tropper fra Frankrike, Tsjad og ECOWAS, har intensivert kampen mot de væpnede gruppene i nord. Hver dag har det vært nyheter om at soldatene tar tilbake by etter by. Men det fortelles ikke like mye om alle menneskene som har vært nødt til å flykte fra hjemmene sine på grunn av kampene. Kvinner som kommer bort fra mennene sine, barn som blir skilt fra foreldrene, familier tvunget til å forlate hjemmene sine. De må ofte flykte raskt og får ikke med seg mer enn det de står og går i. Og antallet flyktninger øker stadig. Bare de siste tre ukene har det kommet 30.000 nye flyktninger i Mali.

En kvinne i Swala signerer for at hun har fått sin del av matrasjonene fra CARE. (Foto: CARE/Marie-Eve Bertrand)

Mer enn 4,3 millioner mennesker trenger nå nødhjelp.

Disse tallene  er mennesker som alle har en historie å fortelle. Som Rokia, mor til fire. Hun fortalte til CARE at hun flyktet alene med barna. Noen måneder tidligere måtte mannen hennes flykte fra landsbyen de bodde i, på grunn av angrep fra væpnede grupper. Hun er konstant bekymret for ham og vet samtidig ikke hvordan hun skal klare å ta vare på familien på egenhånd. Haussa, en firebarnsmor i Bamako som flyktet fra Timbuktu tidligere i januar, forteller at hun har lyst til å dra hjem. Selv om hun vet at det ikke er noe igjen av det hun forlot.

Behovene er store. Familier som har flyktet mangler det mest grunnleggende. De har desperat behov for mat, rent vann, husly og nødvendig utstyr som kjøkkenredskap, tepper, sovematter og såpe. For dem som har planlagt å reise hjem, venter et stort uvisse. Hvor mye av det de måtte forlate, er blitt stjålet? Hva skjer med den neste avlingen? Vil de klare å så, og høste? For dem som bor i flyktningleirer er behovene muligens enda større. Samtidig  forsøker alle å komme seg på beina etter matkrisen.

Hvis vi handler nå, kan vi redde mange liv.

29. januar gikk det ut en appell fra Bamako, som sammenfatter de globale humanitære behovene i landet i forbindelse med den pågående krisen. Den er basert på kartlegginger av FN-organisasjoner og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Appellen fra Bamako ble lansert to måneder etter den internasjonale appellen. I løpet av de to månedene kom det inn mindre enn én prosent av de to milliarder kronene som trengs til dette arbeidet.

Samtidig ble det bevilget nesten 2,5 milliarder kroner på en donorkonferanse i Etiopia i forrige uke, til å støtte de militære operasjonene i Mali. Det er tydeligvis ikke et problem for det internasjonale samfunnet å finne penger for å hjelpe Mali, og nå trengs de raskt. Vi som jobber med flyktningene vet hva som trengs og jo fortere pengene kommer, jo fortere kan folk få hjelp.

Gi et bidrag til CAREs arbeid i Mali her

De siste tre ukene har CARE delt ut mat i to av de fem hardest rammede regionene. Så langt har vi nådd 54.000 mennesker med grunnleggende matvarehjelp. CARE støtter både flyktningene og vertsfamiliene som tar imot dem. Alle forsøker å komme seg etter matkrisen i fjor, og får hjelp av CARE i form av betalt arbeid og utdelt redskap og frø for å kunne så nye avlinger. De neste dagene starter CARE og Verdens matvareprogram (WFP) distribusjon av mat til over 130.000 mennesker i Timbuktu.

CARE arbeider også med langsiktige løsninger som kan forebygge framtidige matkriser. Mange av aktivitetene har fokus på å hjelpe kvinner, ettersom de er blant de hardest rammede i krisetider.

Mali er et eksempel på hvordan nødhjelp redder liv. Dette er hovedårsaken til at mange velger å gi penger til organisasjonen. Selv om Mali og landets befolkning virker langt unna, har de desperat behov for vår hjelp. Og de trenger den nå.

 

 

Tagger: , , , , , , ,

Skriv kommentar

Norge «gir» ikke menneskerettigheter

Kategorier:

15. januar 2013

av

«Før ga vi brød og bibler. Nå forsøker vi å gi demokrati, menneskerettigheter og likestilling. Norsk bistand har alltid handlet om mer enn kroner. Gir pengene våre rett til at andre land skal bli som oss?» skriver NRK i teaseren for episode 2 av dokumentarserien «Den gode viljen».

Menneskerettigheter er universelle og udelelige, de kan ikke «gis» eller «doneres» fra rike land. Alle mennesker er født med samme verdi og samme rettigheter. Myndighetene er ansvarlige for å sikre våre rettigheter. Det er derfor søkt å sammenstille eksport av bibler og menneskerettigheter.

De som skrev Menneskerettighetserklæringen i 1948, var ikke dumme eller naive. De visste at stater har et ulikt grunnlag for å kunne innfri sine borgeres rettigheter. Derfor er prinsippet om gradvis eller progressiv innfrielse av rettigheter nedfelt i flere menneskerettighetskonvensjoner. Uansett hvor fattig og fragmentert en stat er, så skal det være mulig å vise vilje til å gradvis oppfylle menneskerettighetene.

Likevel: kritikken om at menneskerettigheter er en vestlig eksportartikkel dukker opp til stadighet, nå også i teaseren til NRKs dokumentarserie: Gir pengene våre rett til at andre land skal bli som oss?

Nei og atter nei. Vi kan ikke sitte her på berget og «gi» demokrati, menneskerettigheter og likestilling til borgere av Malawi, Mali eller Myanmar. Disse innbyggerne har allerede disse rettighetene, på akkurat samme måte som Ola og Kari Nordmann har dem. Jenter i Afghanistan vil skaffe seg høyere utdannelse, selv om dette ikke alltid stemmer overens med verdensbildet til den lokale mullaen. I «Den gode viljen» sies det at Norge prøver å «innføre» demokrati og likestilling i Afghanistan. Men det kan vi ikke. Derimot kan vi støtte afghanske jenters kamp for retten til utdanning. Dette gjør CARE, Redd Barna og mange andre organisasjoner som opererer i Afghanistan. Og det er dette utviklingspolitikk må handle om; hvordan kan og må vi bidra til at disse rettighetene innfris for stadig flere mennesker?

Et annet grunnleggende prinsipp i menneskerettighetene er nemlig plikten vi alle har til å bidra til at andres rettigheter innfris.

 

 

Dette innlegget har ingen tagger

Skriv kommentar

Den gode viljen

Kategorier:

10. januar 2013

av

Dokumentarserien «Den gode viljen» på NRK spør om bistand gir effekt. Et nødvendig spørsmål, men som gir ulike svar avhengig av hvem man spør. Det er som å spørre om norsk helsepolitikk virker eller om norsk skolepolitikk gir resultater. Ulike mennesker vil gi ulike svar. Fordi dette er kompliserte spørsmål. Det vil alltid herske stor uenighet blant politikere, blant forskere, og ikke minst blant pasienter og elever, om hva som er den beste måten å skape et godt helsetilbud eller en god skole på. 

Tenker vi noen ganger at samferdsel, helse eller utdanning skal være så mye enklere å få til i andre land enn her hjemme? Slik er det selvfølgelig ikke. Når lille Norge skal bidra til bra helse og skole i andre land, er fallgruvene mange og mange interesser spiller inn. Mange feil har derfor blitt gjort siden femtitallet. Mange ulike politiske hensyn har styrt bistanden og utviklingspolitikken. Helse og utdanning er minst like komplisert og politisk i Tanzania som i Norge. Vi bør derfor ikke la oss overraske over at dette er vanskelig.
 
Likevel; de fleste av oss som driver bistand og utviklingspolitikk i dag har noen overordnede prinsipp som vi har samlet oss om. Hva mener faktisk de menneskene vi forsøker å endre livene til? Vi ønsker å løfte flere mennesker ut av fattigdom. Hvordan bør dette gjøres, spør vi de som lever i denne fattigdommen. Hvordan bekjemper vi korrupsjon, spør vi lokale organisasjoner i Uganda. Hva bør gjøres for å få flere kvinner i Niger til å oppsøke helsehjelp når de er gravide? Hvordan kan flere kvinner stille til valg i Burundi? Svarene på dette finnes ikke i Norge.
 
Og viktigste spørsmålet av alle: Hvordan kan vi best bidra til å sikre at folk settes i stand til å stille sine politikere til ansvar?
 
Det er dette vi alle ønsker, rett til å delta i beslutninger som påvirker våre egne liv. Derfor ble jeg glad da endelig en kvinne fra Tanzania kom til orde i første episode. Og hun setter fokus på nettopp denne problemstillingen: Har giverne spurt seg hva alle bistandspengene har bidratt til? spør Suma Kaare ved MS-Training Centre for Development Cooperation. Og hvem har de i så fall spurt? Det er umulig å finne eksperter som kan tale på vegne av alle, også de på grasrotnivå. Vi trenger derfor mange, mange flere stemmer fra sør i de neste episodene av «Den gode viljen».
I mellomtiden kan du også lese mer om det omfattende arbeidet som gjøres – «ute» og «hjemme» –  for å måle effekt og resultater på Norads «Hvorfor norsk bistand? Sjekk og finn svarene her».
 

Tagger: , , ,

Skriv kommentar

På leting etter tall – de skjulte nødhjelpsoppgavene

Kategorier:

21. desember 2012

av

Av Sabine Wilke, kommunikasjonsrådgiver for CARE i DR Kongo

Klokka er halv fire om morgenen. Alle i Goma sover.

Bortsett fra en gruppe på om lag 50 mennesker. De er representanter for CARE og to partnerorganisasjoner i Goma i Øst-Kongo, på vei til et planlagt møtepunkt.  Oppdraget er en kartlegging av alle midlertidige leirer for flyktningene i Goma: alle skal telles, registreres med navn og behovene deres skal noteres ned.

Selv om vi ofte ser rapporter om distribusjon av nødhjelp i løpet av kriser, vet folk flest lite om de mange rundene med koordinering, innsamling av data og logistikkforberedelsene som må til for at man skal kunne gjøre effektive utdelinger. Dette er et lite innblikk i hva som skjer før CARE deler ut mat, tepper og hygieneartikler til dem som har mistet alt.

Den siste oppblussingen av vold i DR Kongos østligste provins, Nord-Kivu, har tvunget hundretusener av mennesker på flukt. Mange av disse familiene har søkt tilflukt i leirer i og rundt provinshovedstaden Goma. Der bor de under små presenninger eller i overfylte klasserom og kirker. De trenger mat, vann og andre nødhjelpsartikler. Men hvordan teller du hvor mange som finnes i en leir? Hvordan finner du de som trenger ekstra hjelp, som for eksempel ammende kvinner og barn som er kommet bort fra foreldrene?

Hvem bor hvor?

CAREs ansatte har vært våkne siden klokka 02.00, for å kunne være ved møtepunktet til avtalt tid.  Til sammen er sju organisasjoner og fire FN-organisasjoner med på undersøkelsen.  CARE har ansvaret for å kartlegge en del av Mugunga I leiren – hvor man har beregnet at det bor om lag 12.400 familier.

Hver og en som deltar i kartleggingen, får spraymaling og 120 gule kuponger. Jobben består i å gå fra hytte til hytte og finne ut hvem som bor hvor. Folk kommer og går på daglig basis, så noen hytter er allerede forlatt. Familiens overhode, hvis det finnes noen, får en kupong med beskjed om å gå og registrere familien og fortelle mer om deres situasjon og behov. CAREs ansatte foretrekker å gi slike kuponger til kvinnene i familien, siden det vanligvis er de som tar seg av alle familiemedlemmene.

De som gjennomfører undersøkelsen, noterer også ned annen type informasjon; som om det er noen gravide i familien, eller noen med en kronisk sykdom. Hvor mange barn de har, blir også notert. I nødhjelpssammenheng kalles dette en «sårbarhetsanalyse».

Så fort gruppen kom til flyktningleiren i halv seks tiden på morgenen, fikk de nok å gjøre. Mange familier var overrasket over det uannonserte besøket, men det var viktig å gjøre denne kartleggingen samtidig i alle leirene. Tidlig om morgenen er den beste tiden, før folk rekker å dra ut for å hente ved, dra på jobb og starte andre daglige gjøremål.

-          I en nødhjelpssituasjon er dette den sikreste måten å få riktige tall på, forteller CAREs nødhjelpssjef, Sébastien Kuster. – Det finnes ingen perfekte metoder, men i denne kartleggingen har vi forsøkt å ta alle mulige forholdsregler, sier han.

Ønskes velkommen

Så fort de har fått en kupong, sprayer den CARE-ansatte et merke på hytta, for å sikre seg mot at samme sted blir telt to ganger. Mens gruppen jobber, sørger to sikkerhetsansvarlige for at det ikke blir noe bråk. Dette er en stresset situasjon for befolkningen i leirene og alle gruppene har fått opplæring i hva de skal si, hvis de blir konfrontert med spørsmål.

-          Stort sett er vi blitt ønsket velkommen. Folk her er veldig vennlige og det var rørende å se hvor tålmodige de er, til tross for forholdene de lever under. De er også veldig takknemlige for støtten fra oss, sier Joseph, en av CAREs ansatte.

CARE var i kontakt med 3800 familier denne morgenen. For å sikre seg at ingen blir oversett har CARE og partnerorganisasjonene også jobbet noen timer ekstra på et klagekontor. Hit kan folk komme og forklare situasjonen sin, og så blir de fulgt tilbake til hytta de bor i, for å finne ut om de er blitt oversett.

-          Det var fint å se hvordan alle i gruppen jobbet sammen om dette. Alt fra prosjektmedarbeidere til renholdspersonalet har vært involvert for å få jobben gjort, sier CAREs direktør i Nord-Kivu, Aude Rigot.

Etter at all informasjonen er samlet inn, skal CARE og partnerne starte nødhjelpsutdelingen. CARE starter med å dele ut presenninger og samarbeider med andre hjelpeorganisasjoner om å dele ut annet utstyr.

En CARE-ansatt snakker med en mor i Mugunga-leiren i Goma i forbindelse med kartleggingen av flyktningene. (Foto: CARE/Sabine Wilke)

Tagger: , , , , , , , , ,

Skriv kommentar

Ved bredden av Lake Kivu

Kategorier:

13. desember 2012

av

Av Sabine Wilke, kommunikasjonsrådgiver for CARE i DR Kongo

Lake Kivu i Øst-Kongo

Lake Kivu i Øst-Kongo

Bortsett fra palmene, kunne dette bildet vært tatt i Sveits eller ved en hvilken som helst annen innsjø med fjell rundt, også i Norge. Men jeg tok dette bildet i Goma i Nord-Kivu, en østlig provins i den Demokratiske Republikken Kongo. Dette er et sted der væpnede konflikter, vold og kronisk fattigdom har vært hverdagen for befolkningen i flere tiår.

Nyhetene vi får om Kongo er alltid fryktelige. Menneskerettighetsbrudd, fattigdom, konflikter som synes endeløse og uløselige. Kanskje det er grunnen til at folk flest ikke orker å sette seg inn i det som skjer der. Kanskje det er derfor Kongo er et stort, svart hull for de fleste.

For tre uker siden var verdens øyne igjen rettet mot Kongo, da den bevæpnede gruppen M23 inntok Goma og tvang den kongolesiske hæren ut av byen. Det var den foreløpige toppen av mange måneders voldelig konflikt, som har herjet i området og tvunget over 800.000 mennesker på flukt.

I dag er Goma bekymringsverdig stille. M23 trakk seg ut av byen den 1.desember. ‘Bekymringsverdig’ er det mest passende uttrykket, ettersom folk i Goma ikke tør å tro på at denne stillheten vil vare. Tenk om den nye stormen bare er rett rundt hjørnet?

130.000 mennesker flyktet i løpet av den siste voldsbølgen. Utallige kvinner og jenter er blitt voldtatt og skadd på veien, og de midlertidige leirene i og rundt Goma kan ikke gi dem den beskyttelsen de trenger. Angrep og plyndringer skjer daglig. Nord-Kivu har slitt med væpnet konflikt, kamp om verdifulle naturressurser, kronisk mangel på infrastruktur og etnisk rivalisering i lang tid. Mens resten av verden for det meste ignorerer det som skjer der.

Jeg håper at bildet fra bredden av Lake Kivu kan være et glimt av en mulig framtid – en framtid der Goma blir en fredelig og vennlig by, der turister kan få oppleve det fantastiske vulkanske landskapet og stå ansikt til ansikt med de mektige fjellgorillaene. Der befolkningen lever i trygghet og fred, barn går på skole og kvinner slipper å bekymre seg for å bli voldtatt når de skal hente ved eller luke ugrass.

Realitetens Goma er dessverre mye bedre beskrevet i bildene fra fotograf Kate Holt, som nylig var i Goma for CARE. I forbindelse med den nye krisen har CARE utvidet sitt arbeid mot seksuell vold. Vi støtter blant annet helsesentre med medisinsk utstyr og trener opp lokale lærere i leirene. Familier som har flyktet får plastmatter og presenninger så de kan bygge seg midlertidig husly. CARE har også et program der fattige familier får verdikuponger som de kan kjøpe mat og utstyr for på de lokale markedene.

Det er vanskelig å beskrive den menneskelige siden av denne konflikten uten at det høres ut som en selvfølgelighet. Er det en klisjé å si at folk i Goma, til tross for alt de har opplevd, ikke har mistet de vennlige smilene sine? At de er varme og tar godt imot deg, de er tøffe og gir ikke opp, de er sinte, men fast bestemt på å overleve? Nei, det er en sannhet som må fram innimellom. For Øst-Kongo er ikke et svart hull. Det er et mangfold av farger og nyanser – på samme måte som da solen traff overflaten av innsjøen, i det øyeblikket jeg tok dette bildet.

Tagger: , , , , , , , , , ,

Skriv kommentar

Marerittet på nytt

Kategorier:

20. november 2012

av

Av Mahmoud A. Shalabi, CARE-ansatt i Gaza

Har du noen gang hatt en «déjà vu»?
De fleste har opplevd det noen ganger i livet, der du befinner deg i en situasjon som du er sikker på har funnet sted tidligere. For de fleste dreier det seg om gode minner, men i mitt tilfelle skjedde det den 14.november, da israelske styrker startet operasjon «Pillar of Defense».

Vi satt og så nyhetene på tv da bakgrunnen til nyhetsreporteren på skjermen plutselig viste flere røyksøyler. Søylene var et resultat av bombenedslagene langs hele kysten. For meg var det som om krigen for tre år siden var kommet tilbake.

Jeg og kollegaene mine evakuerte kontoret så fort vi kunne og mens jeg var på vei hjem møtte jeg hundrevis av andre i samme ærend. Alle skyndte seg for å komme hjem til familien og sine kjære, redde for at det skulle ha skjedd noe med dem.

Da jeg kom hjem holdt bombingen fortsatt på og i nord, der jeg bor, var det verre enn noe annet sted på Gazastripen. Huset ristet på grunn av alle flyangrepene. Nevøene mine var veldig redde, spesielt Abdallah, som bare er to år gammel. Han klamret seg til moren og faren og når en av dem gikk ut av rommet, begynte han og gråte.

Min andre nevø, Anas, er nesten ti. Også han var redd. Jeg har aldri sett ham slik i hele mitt liv. Når angrepene kom, begynte han å riste og satte seg med hodet mellom knærne. Det var grusomt å se på.

Etter fem dager med krig, hvordan takler barna det? De lærer seg å klare seg, på den vanskelige måten. Barna i huset mitt har begynt å rope tilbake til flyene etter hvert bombetokt. De leker så mye de kan og legger seg tidlig. De ber til Gud om at denne krigen slutter i morgen og at de aldri igjen vil høre lyden av bombefly over hodene sine.

Se for deg en knust kopp. En ødelagt vase. Du kan plukke opp bitene og lime dem sammen og den kan se ganske ok ut. Men et menneskelig sinn kan aldri bli like helt som det var. Derfor er det viktig at denne krigen stanses nå. Før flere liv går i tusen knas.

Tagger: , , ,

Skriv kommentar

Retten til å gå på do

Kategorier:

19. november 2012

av

Prøv å forestille deg dette: Du våkner opp om morgenen, uten å ha tilgang til et toalett.  Jeg snakker ikke om situasjoner der du er på telttur, og kan finne et passende sted i skogen. Nå må du finne en måte å gjøre det på et veldig offentlig sted.

Det kan være bak et tre, mellom to biler, inn i en plastpose, ned i et grunt hull i bakken, men ikke i et toalett. Du har ikke tilgang på toalettpapir eller vann etterpå. Hvis det finnes vann, er det i hvert fall ikke rent. På en eller annet måte må du forsikre deg om at du er ren på hendene før du skal lage mat og stelle barna. Og hvis du ikke finner noe sted å gå på do, må du vente i flere timer, kanskje til solen har gått ned og folk har sovnet, slik at ingen ser deg når du gjør ditt fornødne utenfor hjemmet ditt. Eller du går inn på en mørk slette, hvor du risikerer at noen står klare til å angripe deg.

Å gå på do, handler for 2,5 milliarder mennesker om å planlegge, vente og utsette seg for farer.

19. november er Verdens toalettdag. 40 prosent av verdens befolkning har i dag ikke tilgang på et toalett – og da snakker jeg ikke om de flotte, hvite vannklosettene i porselen, der vi kan trekke ned slik at alt blir borte. Jeg snakker om et hull i bakken. Vi i Norge kan alltids finne et toalett på en restaurant eller en bensinstasjon, men 40 prosent av verdens befolkning må vente i timevis før de finner et sted som er tilstrekkelig privat.

Folk i rurale områder rundt om i verden går ofte ut på åkrer for å gjøre fra seg. Dette forurenser vannkilder og jorden der de gror mat. Noen bruker poser. Noen bruker skitne offentlige toaletter, der de risikerer kvinner seksuelle overgrep, ettersom det ofte er dårlig lys og ingen låser på dørene. Millioner av barn har ingen annen mulighet enn å gjøre fra seg langs veggene på skolen, hvilket medfører at millioner får infeksjoner av å tråkke barføtt i avføring. Enda flere millioner av jenter slutter å gå på skole etter at de begynner menstruere, siden de ikke har noe sted å vaske seg. Dette er med på å videreføre den onde sirkelen med dårlig utdannelse og økt fattigdom.

CARE arbeider med lokalsamfunn rundt om i verden for å skaffe dem bedre tilgang på rent vann, toaletter og spre kunnskap om betydningen av god hygiene. Dette handler om å gi mennesker tilbake deres verdighet. Tilgang på toalett og rent vann er en menneskerett. Å bygge et toalett, handler ikke bare om å hjelpe noen å gjøre sitt fornødne, men også trygghet, god helse og tilgang på utdanning.

Tagger: , , , , , , , , ,

Skriv kommentar

Orkanen Sandy – en tragisk statistikk i Haiti

Kategorier:

1. november 2012

av

Av Elisabeth Campa, koordinator for vann- og sanitærtjenester CARE Haiti

Haiti er det landet med størst risiko for flom og leirras, i følge Climate Change Vulnerability Index. Denne indeksen rangerer nesten 200 nasjoner basert på hvor sårbare de er for klimaendringer. Orkanen Sandy beviste nok en gang denne tragiske statistikken.

I motsetning til effektene av den tropiske stormen Isaac, som traff Haiti i august og brakte med seg sterke vinder, har lokalsamfunn denne gangen blitt hardest rammet av regn. Mye regn. Overslag gjort den 26. og 27.oktober i områdene der CARE jobber, viser omfanget av ødeleggelsene. I Léogane, som ligger ved kysten, ble flere landsbyer vasket vekk av flomvannet. 300 familier er blitt hjemløse og må nå søke tilflukt i skoler, kirker og hos heldigere naboer.

Situasjonen i Carrefour er enda verre. I en region med over 450.000 innbyggere, bor de fleste i hus som ble satt opp etter jordskjelvet i 2010. Orkanen Sandy ødela mer enn 300 slike husvære, og 200 latriner som var i ferd med å bli satt opp. Carrefour er også en region med svært dårlig tilgang til rent drikkevann.  Mange vannkiosker (steder der folk kan betale litt for å få renset vann) er stengte, på grunn av mangel på elektrisitet og kyndige operatører. Befolkningen har derfor ikke noe annet valg enn å bruke elvevannet til drikkevann. Dette vannet har allerede blitt forurenset av ekskrementer på grunn av vanen folk har med å gå på do så å si hvor som helst utendørs.

Se bilder fra Haiti etter orkanen her

Kolera er en annen bekymring. Grande Anse har den høyeste forekomsten av kolera i landet. CAREs umiddelbare respons besto derfor i å støtte behandlingssentre for kolera gjennom programmer som allerede var i gang i områdene. Vi har reparert fasiliteter og forbedret vanntilgangen. I tillegg deler vi ut vannrensetabletter, telt og presenninger, hygieneartikler, kjøkkenutstyr og vannbeholdere. Vi informerer også om viktigheten av god hygiene. Mangelen på vann og sanitæranlegg i Haiti virker ofte uoverkommelig, men sammen med de lokale vannmyndighetene, DINEPA, har CARE etablert en beholder med vann og fortsetter å montere slike der det trengs, spesielt i områder der vi frykter at koleraen vil spre seg.

I mine 12 år som internasjonal humanitær arbeider er det en gåte for meg at et land som Haiti, som ligger så nært USA har så utrolig lave standarder på vann- og sanitæranlegg. Orkanen Sandy er ikke den siste stormen som kommer over Haiti. VI vil se flere slike naturkatastrofer, som kommer til å ødelegge folks liv og livsgrunnlag og de kommer til å trenge vår hjelp. Det er viktig at vi investerer i bedre vann- og sanitærforhold. Samtidig må vi forsøke å forebygge katastrofer, slik at folk kan beskytte seg bedre og være forberedt når krisen kommer.

 

Tagger: , , ,

Skriv kommentar

Eldre innlegg «