Hvorfor så lite forebygging?

I år har vi sett en av de verste sultkatastrofene på flere tiår på Afrikas horn. Hjelpen kom for sent. Nå advares det om at nok en matkrise er i ferd med å oppstå i Vest-Afrika. På grunn av en uvanlig kort regnsesong, anslås det at nærmere tre millioner mennesker har usikker tilgang på mat. Det er allerede registrert stor migrasjon mot byene. Hvor lenge kommer verdenssamfunnet til å vente med å reagere denne gangen?

Som ny i bistandsbransjen, stiller man seg mange spørsmål om hvorfor ting gjøres sånn og ikke sånn. Vanligvis får man svar. Hvis det fantes nok penger, vilje og kunnskap til å lage perfekt bistand, ville det sannsynligvis ikke vært nødvendig. Men bistand er nødvendig. Nødhjelp redder liv og utviklingshjelp bidrar til utvikling, selv om det er for lite og går for sakte.

Uansett er det minst én ting jeg aldri kommer til å forstå: Hvorfor brukes ikke mer ressurser på å forebygge sultkatastrofer? Forebygging er billigere enn nødhjelp, og det redder flere liv.  I dag kan man oppdage at en krise er i ferd med å utvikle seg til å bli en humanitær katastrofe mange måneder i forveien. Likevel kommer ikke hjelpen før folk har begynt å dø.

Det finnes ikke globale mekanismer som sørger for at midler fordeles uavhengig av hvor stor oppmerksomhet en situasjon får i medier. Først når TV-kameraene er på plass, settes alle kluter til. Det er også altfor lite penger øremerket til forebygging. I Norge gis det over samme budsjett som nødhjelp. Hvis vi har en stor katastrofe i januar, som skjedde i Haiti i 2010, er det lite eller ingenting igjen til forebygging, selv om vi så tidlig som mars så at en sultkatastrofe ville oppstå i Niger og Mali.

Klimaendringer medfører at naturkatastrofer som tørke og flom skjer stadig oftere. På 1970-tallet var det om lag 125 naturkatastrofer årlig. I 2011 vil det være nærmere 500. 250 millioner mennesker vil bli berørt, de aller fleste i fattige land. Forebygging av katastrofer blir en stadig mer sentral del av fattigdomsbekjempelse, fordi forebygging er broen som knytter nødhjelp til utviklingsarbeid. For hver katastrofe, synker folk inn i dypere fattigdom. Denne onde sirkelen kan bare avsluttes med mer satsing på forebygging. Klimakonferansen i Durban ga ikke mye håp om at en bindende global avtale kan bidra til å bremse temperaturøkningene.

Her kan du lese flere argumenter for økt forebygging og bistand etter kriser.

Her kan du lese i mer detalj om hvordan lærdommer fra sultkatastrofen i Niger i 2005 ble brukt for å gi bedre nødhjelp da en ny krise oppsto i samme land i 2010.