Av Mandefro Mekete, nødhjelpskoordinator for CARE i Etiopia
Jeg husker godt de dagene tidlig i juli 2011 da verden først fikk opp øynene for matkrisen på Afrikas horn. Da hadde over 4,5 millioner mennesker i Etiopia behov for mathjelp. Flere millioner var tvunget til å drikke skittent vann og risikerte dermed å bli smittet av farlige sykdommer.
Jeg husker juli 2011 fordi det da hadde gått nesten ett år siden jeg sendte ut et tørkevarsel for regionen til partnerorganisasjonene våre. Siden jeg selv er etiopier, og vokste opp i et tørkeutsatt område nordøst i landet, visste jeg godt hva konsekvensene av den spådde tørken kunne bli.
Kronisk usikker tilgang på mat er vanlig på landsbygda i Etiopia, selv når det ikke er uvanlig vær eller økonomiske sjokk. Mange faktorer bidrar til dette, deriblant jordsmonnsforverring, begrenset tilgang til grunnleggende sosiale tjenester, befolkningsvekst og en nesten fullstendig avhengighet av subsistensjordbruk basert på regnvann.
Det store flertallet av den etiopiske befolkningen lever av småskalajordbruk. Jevn nedbør er avgjørende for landets økonomi, folks levebrød og deres tilgang på mat. De fleste områdene har hvert år to regnsesonger og én eller to tørkeperioder. Den vanskeligste perioden kalles “den magre sesongen”. Da er matlagrene små og de nye avlingene ennå ikke er klare til å høstes. Matprisene er da høye, mens prisen på husdyr går ned.
Folk tar forskjellige midler i bruk for å klare seg gjennom den magre sesongen. De spiser færre måltider, de kjøper billigere og mindre næringsrik mat og selger eiendeler. Når de har solgt nøkkelressursene sine, tar det lang tid å bygge opp igjen en kapital. De fanges i en ond fattigdomssirkel og blir mer sårbare over tid.
Da tørken rammet Etiopia i 2011, var det ikke bare det som skjedde det året, som gjorde at folk manglet mat. Det var også den kumulative effekten av tidligere tørkeperioder, oversvømmelser og økonomiske sjokk. Dette forstår man raskt hvis man snakker med dem som rammes. Når man spør hvordan tørken påvirket dem, begynner de å snakke om hendelser som skjedde flere år tilbake, og som til slutt drev dem utfor stupet i fjor.
Historien om en mann i West Hararghe sist november er for meg særlig slående. Den 35 år gamle jordbrukeren Ashenafi er far til åtte. Han forklarte meg hvordan han i løpet av flere år hadde solgt alle sine produksjonsmidler for å klare seg gjennom de magre sesongene. Hver sesong sank familien litt dypere ned i fattigdom.
I 2005 var Ashenafi i stand til å forsørge familien på en verdig måte. Alle barna gikk på skole. Han eide et hus med bølgeblikktak, han hadde tre okser, én ku, tre sauer, tre geiter og 30 høner. Under tørken i 2006 var han tvunget til å selge én av oksene og de tre sauene. Året etter måtte han selge enda en okse og alle tre geitene for å ha penger til mat. Den siste oksen solgte han i 2008, sammen med alle hønene. Og i 2009 måtte han selge kua, som hadde sørget for at familien hadde melk. Hver gang Ashenafi solgte dyr, gjorde han det på midt i den magre sesongen, hvilket betød at han måtte selge til redusert pris.
Blogginnlegget fortsetter under bildet.
Etiopieren Ashenafi måtte selge alle eiendeler for å overleve tørken i 2011. Nå har familien ingenting igjen. FOTO: CARE
Da tørken rammet i 2011, hadde han ingenting annet å selge enn huset. Familien lever i dag i en jordhytte, og de mottar mathjelp, først fra myndighetene, og deretter fra CARE.
Min egen historie er svært lik Ashenafis. Vi var også jordbrukere. Under den alvorlige tørken i 1984 mistet familien min all vår kapital. Vi måtte selge kuene, plogeoksen, hestene og geitene for å overleve. Det året og de påfølgende årene fikk vi hjelp fra internasjonale organisasjoner. Familien min deltok i “cash-for-work”-prosjekter. Vi fikk kontantbetaling for å drive med jord- og vannkonservering. Etter hver fikk vi også støtte til å kjøpe en ny plogokse, slik at vi kunne å starte opp igjen med jordbruk.
To år senere fikk faren min jobb som vakt for et statlig treplantingsprosjekt. Dermed ble vi mindre sårbare. Vi fortsatte med jordbruk, men en dårlig avling ble ikke da så ødeleggende som tidligere.
Familien var i stand til gradvis å bygge opp igjen kapitalen med okser, sauer, geiter, kuer, esler og hester. Det var en lang prosess, men til slutt kunne både jeg og alle søsknene mine fullføre høyere utdanning og få gode jobber. I dag klarer vi oss i gjennom sjokk som tørke, og vi kan støtte andre familiemedlemmer og venner.
Ashenafis familie kan følge et lignende spor som oss, om de tidsnok får den rette typen hjelp. Hvis de får støtte til å kjøpe såkorn og små husdyr, vil det hjelpe familien hans til raskt å gjenoppstarte jordbruksaktivitetene. Rehabilitering og utvikling av vannsystemer vil sikre at familien har lett tilgang på vann, noe som er viktig for deres helse. Siden kvinnene bærer den største byrden med å hente vann, vil det også frigjøre tid for hans kone og døtre, som de kan bruke på skolegang og produktivt arbeid.
Andre initiativer, som spare- og lånegrupper, vil hjelpe familien å akkumulere sparing, forbedre økonomistyringen og øke tilgangen deres til kreditt. Slike prosjekter, som tar sikte på å øke likestillingen mellom menn og kvinner, vil også hjelpe Ashenafis kone til å ta en mer aktiv del i lokalsamfunnet og bidra til å øke husholdningens inntekt.
Vi vet nå hvordan vi kan støtte folk for at de skal bli mer motstandsdyktige mot gjentatte kriser, og dermed unngå den onde fattigdomssirkelen. Det mangler ikke på ideer, men det er avgjørende at folk umiddelbart får hjelp til å komme seg på beina igjen etter årets katastrofe. Ashenafi og familien kan bare klare det om vi hjelper dem nå, og fortsetter å støtte dem på lengre sikt. På den måten kan de også lykkes slik som min familie gjorde. De kan klare seg selv.
