Under mitt opphold i Niger for noen uker siden, skrev jeg hver dag ned opplevelser fra landet som nå igjen er rammet av en matkrise. Her er noen av mine tanker:
I en landsby utenfor Konni sitter jeg i møte med landsbylederen. Han er blid og imøtekommende. Stemningen starter med smil og gode blikk. Etter hvert blir noen av mennene mer og mer høyrøstede. Deres bekymring er: Hvor lenge kan de klare seg på det kornlageret de har igjen? Alle de yngre mennene har reist fra landsbyen for å finne arbeid. Menn som ikke har reist fra landsbyen på 20 år, har nå reist. Det er bare kvinner, barn og eldre menn som er igjen.
Innbyggerne i Nigers landsbyer er bekymret for hva som vil skje etter at de går tomme for mat i sommer.
Det er ikke første gangen de utfordres av natur og klima. Tørke og matmangel har lært menneskene i denne landsbyen å ta til takke med ett enkelt måltid med couscous pr dag. De klager ikke. Men de er anspente, og kjenner at uvissheten gnager. Kornlageret er tomt. Siste sesong ga bare 7 % av vanlig avling. De er blitt lovet hjelp, men den har ikke kommet ennå. Couscous-grøten vannes nå ut til suppe for at maten skal drøye litt lenger.
Muligheter
Overgangen fra den tørre sandjorda til grønne enger med løk, gulrøtter, kål og andre grønnsaker, gir et bilde av mulighetene. Vi besøker flere landsbyer hvor de har bygget brønner og enkle vanningsanlegg, med store grønne kjøkkenhager. Grønnsakene selges, og inntektene brukes på korn, som blir stadig dyrere. Det gjør folk i stand til å møte krisen på en helt annen måte.
I landsbyene der de har brønner og vanningsanlegg, finnes grønne flekker med grønnsakshager, til tross for tørken.
Landsbylederen forteller at “alle ungene her er på skolen”, men jeg ser gjennom døråpningen at gutter løper rundt og leker. Når møtet er ferdig, og vi kommer ut i solsteken, kommer en gruppe med 11-12 jenter i 8-12 årsalderen med store vannbøtter på hodene sine. Er ikke dette urettferdig? tenker jeg, men samtidig må jeg beundre at jentene klarer å bære 10-20 liter vann på hodet, med en eller begge armer fri! Sterke jenter!
Skal befolkningen i et land som Niger komme over i en bærekraftig utvikling, både økonomisk og miljømessig, må både jentenes og guttenes styrke få blomstre. Det er fristende å komme med løsninger for hvordan dette bør skje, men ydmyk tenker jeg at all den erfaringen man har fått gjennom arbeidet med kvinner i spare- og lånegrupper i dette landet. Jenter og kvinner må få være med selv å definere hvordan deres liv og hverdag kan bli bedre. CARE og andre kan bidra til å kanalisere deres krefter inn i sporet av bærekraftige løsninger.
Dobbelt utfordring
Etter fem dager med feltbesøk, er hovedinntrykket at dette er et land hvor store deler av befolkningen ikke kjenner ikke et annet liv enn å måtte “ta det som det kommer”. Før jeg reiste fra Oslo, hadde jeg fått vite at folk her tidligere levde av mer variert kosthold. Det er blitt stadig vanskeligere over mange år. I tillegg til naturgitte utfordringer, har Niger verdens høyeste fødselsrate, med 7 barn pr fertil kvinne, og en av verdens raskest voksende befolkninger. Det vil si at mødre har en dobbel utfordring med å brødfø seg og sin familie.
Jeg ble imponert over hvor sterke jentene er, når de klarer å bære opptil 20 liter vann på hodet, ofte uten å bruke hendene.
