Av Rodrigo Ordóñez
Matkrisen som nå rammer Sahel-beltet sør for Sahara, har flere årsaker, deriblant tørke, høye priser og regional ustabilitet. Forskjellige faktorer spiller større eller mindre rolle avhengig av hvor man befinner seg. Hver region, hver landsby og hvert hus i Niger forklarer situasjonen med forskjellige kombinasjoner av årsaker, men situasjonen er uansett den samme: folk har ikke nok å spise.
I løpet av de seneste ukene har jeg snakket med familier i forskjellige regioner i Niger, enten alene eller sammen med journalister. Omstendighetene varierer, men historiene har noen felles trekk.
Livet har aldri vært lett for disse menneskene. Gradvis har de vennet seg til å takle situasjoner som andre ikke ville holdt ut. Så lenge de kan huske, har muligheten til å spise vært avhengig av vær og nedbør. De fleste kvinner har mistet barn fordi de ikke hadde nok mat. Uten nok næring, blir barna lettere syke. Denne fattigdomssyklusen er blitt normaltilstanden.
Dette er hverdagen for menneskene jeg snakket med i Saran Maradi, en landsby i regionen Maradi, sør i Niger. I år har det vært enda vanskeligere enn vanlig. Avlingene var ikke store nok til å gi mat til hele familiene. Prisene er for høye til at de har råd til å kjøpe mat på markedene. Bare noen få familier i landsbyen har fremdeles korn — men ikke mer enn de trenger for å så åkrene. Mange har solgt geiter og sauer for å kunne kjøpe mat, men prisene på husdyr er omtrent halvparten av det normale.
CARE hjelper 61 familier i Saran Maradi med penger til å kjøpe mat i den såkalte “magre perioden” fra de har tømt matlagrene til neste avling. – Det er en støtte som kommer på rett tidspunkt, sier Achirou Inoussa, en 42 år gammel mann bosatt i landsbyen. Folk får kontanter mot deltidsarbeid i prosjekter som landsbyens innbyggere i fellesskap har besluttet å gjennomføre. Hvis ingen i husholdningen er i stand til å arbeide, får de penger likevel. Dette er en relativt billig form for bistand, men den betyr mye når nøden er størst.
- Vanligvis på denne tiden av året har alle de unge reist bort fra landsbyen, sier Moussa Garba, en gammel mann som tror at han er over 80 år, men han vet ikke nøyaktig. Han sitter under et tre sammen med noen andre menn, og forklarer at de fleste arbeidsføre mennene reiser til Nigeria for å finne jobber som bærere, vannselgere eller med å tømme septiktanker. I år kom flere tilbake til landsbyen da de fikk vite om CAREs prosjekter og muligheten til å tjene penger hjemme.
Såkalte “cash-for-work”-prosjekter bidrar til å begrense sesongmigrasjonen, men det har også flere fordeler. I Saran Maradi bestemte innbyggerne seg for å gjøre ubrukt jord om til beitemark. De luker bort ugrass og sår korn som vil gro i regnsesongen og gi for til husdyrene.
For å finne ut mer om dette prosjektet snakket jeg med noen av kvinnene i landsbyen. Det er som regel de som har hovedansvaret for å skaffe familiene mat. Blant dem som har dratt nytte av beitemarksprosjektet er Delou, Halima, Maka, Mariama, Sahara and Sakina. De er mødre og bestemødre på mellom 25 og 80 år.
Til sammen har de 41 barn, men det kunne vært flere. I løpet av årene har disse seks kvinnene mistet totalt 24 døtre og sønner. Sahara Mhama (49) har mistet fire barn – ett av dem da det var bare 14 dager gammelt. – Jeg mistet den yngste da det regnet i den magre sesongen. Jeg hadde ikke nok å spise, forteller hun.
Alle kvinnene understreker at det i år har vært altfor lite regn i år, og at de har lite å spise. – For to år siden var det i hvert fall noen som høstet hirse, men denne sesongen har avlingen vært dårlig på grunn av tørke og skadedyr, forteller Delou Ibrahim (70).
CAREs støtte har gjort det mulig for familiene å spise i denne kritiske perioden.
- Før vi fikk denne støtten, hadde vi ingenting. Jeg spiste blader, forteller Maka Ali, en 80 år gammel enke.
- Ikke bare kan vi nå kjøpe hirse og durra, men også mais og andre kornsorter, sier Mariama Oumarou (55).
- Med denne støtten har vi godt med mat, tilføyer Halima Abdou (25). Hun og de andre mødrene jeg snakket med, kan nå gi barna sine to måltider daglig: grøt på morgenen og durrapasta på kvelden.
