Det vi ser på Rio+20, er et svart hull hvor ambisjoner og substans forsvinner. Topplederne som har deltatt på Rio-møtet, har ikke klart å bygge videre på de felles visjonene for bærekraftig utvikling som sprang ut av den første konferansen i Rio for 20 år siden. Verdens ledere var tøffere og mer ambisiøse i Rio i 1992. Det er overhodet ingen enighet om felles tiltak som kan møte de enorme klimautfordringene vi har på Tellus nå.
Manglende politisk vilje
Sluttdokumentet, som skal oppsummere alt man har blitt enig om, har mange flotte og sterke ord: likestilling, forebygging, matsikkerhet, rettigheter. Men – ser man nærmere på dokumentet, blir det fort klart at det ikke ligger noen forpliktelser her. Vi står overfor et dypt gap mellom det påviste presset kloden vår lever under og den politiske viljen til å håndtere denne stadig voksende krisen. Uten en klar handlingsplan for bærekraftig utvikling er millioner av kvinner, menn og barn tvunget til fortsatt å leve i fattigdom.
Kvinners rettigheter utfordres
På møtet ble det igjen klart at sterke krefter mobiliserer mot likestilling. De kampene som ble vunnet for kvinners rettigheter på Rio-toppmøtet 20 år siden, blir stadig forsøkt uthulet. Kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse, som er avgjørende for en bærekraftig utvikling, ble fjernet fra sluttdokumentet. De mest aktive motstanderne mot kvinners rett til å bestemme over egen kropp på årets Rio+ var Vatikanet, Russland, Egypt, Syria, Nicaragua og Chile.
Motstanden mot kvinners rettigheter er et alvorlig problem for alle mennesker: Kvinner produserer 60-80 prosent av all mat i utviklingsland, opp mot 90 prosent i Afrika sør for Sahara. Likevel rettes nesten alle jordbruksprogrammer mot de få mennene som driver med matproduksjon. Hvorfor? FN har vist at kvinners matproduksjon kan øke med 20 prosent dersom de inkluderes i nye programmer og ny teknologi. Mye av svaret på verdens matmangel ligger altså i likestilling.
Fattige kvinner er også de som merker klimarelaterte kriser mest. De må gå lengre etter vann, de må jobbe enda hardere for å brødfø sine familier, de utsettes for overgrep og diskriminering når krisene kommer. Og krisene kommer oftere, i Afrika sør for Sahara kommer matkrisene nesten annethvert år nå.
Tiltak som overser kvinner, når ofte ikke dem som har størst behov for støtte og de står i større fare for å slå feil. Kvinnene er nøkkelen til mer bærekraftig utvikling og matproduksjon.
Felles kamp for felles fremtid
Vi kan ikke la Rio-møtet, som har samlet 50 000 mer eller mindre miljøengasjerte mennesker, være helt forgjeves. La oss sammen slåss for å fylle de fine festtalene med handling. Vi må presse myndighetspersoner over hele verden til å sette i gang nye tiltak for bærekraftig utvikling for alle. Norges nye utviklingsminister, Heikki Holmås, har signalisert at han vil øke norsk innsats for likestilling og forebygging av kriser. Samtidig ser vi et stadig større lokalt engasjement for klimatilpasning i mange av de landene vi arbeider i. La oss håpe dette er begynnelsen på en større satsning, hvor lokale krefter kan jobbe sammen med myndigheter over hele verden. Vi kan ikke ta et skritt fram og to tilbake.
